Palenke.no ble til i Bodø. Men navnet peker et annet sted – til det karibiske lavlandet i Colombia, til åser dekket av tykk vegetasjon, til et språk som nesten forsvant, og til en vilje som ikke lot seg knekke.
For å forstå hva Palenke betyr, må man se mot en historie som sjelden nevnes i norske skolebøker. Den handler om slaveri, men også om flukt. Om undertrykkelse, men også om organisering. Om at noen klarte å bryte ut – og bygge opp noe eget.
San Basilio de Palenque ble grunnlagt av mennesker som hadde rømt fra plantasjer og byer. I stedet for å gjemme seg, dannet de et samfunn. Med egne regler. Egne ledere. Eget språk. Ikke i protest, men i overbevisning.
Det er dette navnet vi har valgt å bruke. Ikke for å gjøre krav på historien, men for å vise hvor vi henter verdiene våre fra. Og fordi vi har kjent det på nært hold – gjennom mennesker, steder og samarbeid som har satt dype spor.
En havn, et system, et sår
Fra 1500-tallet og nesten tre hundre år fremover ble millioner av mennesker fraktet over havet, lenket sammen, uten navn. Mange tror at denne historien tilhører USA. Men de fleste ble sendt sør – til Brasil, til Cuba, til Colombia.
Cartagena, på Colombias karibiske kyst, var en av de viktigste havnene i det spanske imperiet. Der ble mennesker losset i land, registrert og videresendt. Til plantasjer, gruver, store gods. Mange døde før de rakk frem.
Byen var befestet, organisert og effektiv. Ikke for å beskytte menneskeliv, men for å beskytte handelen. Den var en del av et system – og et sentrum for det.
Men der det finnes kontroll, finnes det også brudd. Og utenfor byens murer vokste det frem en annen virkelighet. Grupper av rømte slaver begynte å samle seg. Ikke for å gå tilbake. Men for å finne en annen vei.
Et sted å puste
Utenfor Cartagena, i det som i dag kalles Montes de María, finnes en landsby. Den ligger ikke spektakulært til. Ikke ved havet. Ikke langs en hovedvei. Men den bærer på en av de viktigste historiene i Latin-Amerika.
San Basilio de Palenque ble grunnlagt på 1600-tallet av mennesker som hadde rømt fra slaveri. Ikke bare for å unnslippe, men for å bygge. De reiste et samfunn, med egne ledere, eget språk, egne regler for arbeid, rettferdighet og forsvar. De organiserte seg – ikke i opprør, men i hverdag.
Palenque ble et sted for pusterom og tilhørighet. Et sted der det afrikanske ikke ble utryddet, men bevart. Gjennom trommer. Gjennom språk. Gjennom hvordan man laget mat og hvordan man snakket til barna sine.
I 1713 ble landsbyen anerkjent av den spanske kolonimakten som et fritt samfunn – det første dokumenterte tilfellet i Latin-Amerika der tidligere slaver fikk formell autonomi. De måtte godta dåp og misjon, og forplikte seg til ikke å ta imot flere rømte. Men de beholdt kjernen. De ble.
Over fire hundre år senere finnes Palenque fortsatt – som sted, som språk, som livsform. I 2005 ble det ført opp på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv. Ikke som ruin, men som noe som lever.
En som reiste seg
Bak navnet Palenque finnes også et annet navn: Benkos Biohó. Han var en av de første som ikke bare rømte, men som organiserte andre. Ikke for flukt alene, men for fellesskap.
Ifølge både muntlig tradisjon og historiske kilder ble han født i det som i dag er Guinea-Bissau. En leder, kanskje prins, i sitt lokalsamfunn. Han ble fanget, fraktet over havet og solgt som slave i Cartagena. Men han kom seg løs. Og han ble ikke alene.
Han samlet folk, bygget allianser, skapte varslingssystemer med trommer. Han utviklet strategier, ledet kamper og etablerte det som skulle bli San Basilio de Palenque. Et samfunn som sto imot – ikke bare med våpen, men med struktur og vilje.
Spanske myndigheter forsøkte å forhandle. Ifølge tradisjonen ble han tilbudt fred, mot at han sluttet å ta imot flere rømte og aksepterte misjon. Han sa nei til det første, ja til det andre. Kort tid etter ble han forrådt og drept – kroppen vist frem som advarsel.
Men samfunnet overlevde. Og navnet hans gjør det fortsatt – i landsbyen, i sangene, i monumentene. Som en som ikke bare kjempet, men som bygget.
Et annet svar
Mens Benkos Biohó organiserte flukt og motstand utenfor byen, virket Pedro Claver inne i den. En spansk jesuitt, sendt til Cartagena som prest. Der valgte han å gjøre noe uvanlig.
I havnen, der slavene ankom etter lange og dødelige sjøreiser, gikk Claver om bord. Ikke med makt, men med omsorg. Han vasket sår, delte ut mat, pleiet de som var syke. Han lærte språkene deres. Og han døpte dem – ikke som kontroll, men som anerkjennelse: du har et navn, du har en sjel.
Han snakket ikke høyt mot systemet. Det ville vært farlig, kanskje meningsløst. Men han handlet – i det stille, i det konkrete. I en tid der mennesker ble regnet som eiendom, insisterte han på at de var nettopp det – mennesker.
Han døde i 1654, og ble senere helgenkåret. I dag står kirken hans fortsatt i Cartagena, og navnet hans nevnes når det er snakk om rettferdighet og tilstedeværelse.
Han og Benkos kjente trolig til hverandre. To forskjellige veier. Én gjennom fellesskap og flukt. En annen gjennom nærvær og hjelp. Begge er del av historien vi ser til når vi snakker om Palenke.
En linje videre
Vi bærer ikke denne historien for å forklare den. Vi skriver oss ikke inn i den. Men vi står nært nok til å vite at den betyr noe – også i dag.
Palenke.no er et sted for mat, for møter og for nysgjerrighet. Men navnet vi bærer, og fortellingene vi lener oss mot, minner oss om hva det vil si å bygge noe selv – når det ikke fantes noe fra før.
I dag finnes Palenque fortsatt. Som landsby, som rytme, som språk. Og i en annen del av verden, i et annet landskap, finnes Palenke.no – som en liten forlengelse.
